Økonomisk effekt av patenteinfall: Når prisene faller drastisk

Når et legemiddels patent utløper, skjer det noe som endrer alt: prisen faller. Ikke litt. Ikke gradvis. Ofte med over 80 % innen få år. Det er ikke en tilfeldighet. Det er økonomiens grunnleggende prinsipp i aksjon - konkurransens makt. Når ingen lenger har eksklusiv rett til å selge et legemiddel, kommer det andre. Flere og flere. Og hver ny leverandør presser prisen ned. Det er ikke teori. Det er tall. Det er historie. Det er det du betaler i apoteket.

Hva skjer når patentet utløper?

Når et legemiddel blir lagt ut på markedet, har produsenten vanligvis 20 år med patentbeskyttelse. Under denne tiden kan de sette prisen hvor de vil. Det er ikke fordi legemidlet er dyrt å lage. Det er fordi de er de eneste som kan selge det. Ingen andre kan lage det uten å bryte loven. Men når patentet utløper, åpnes porten. Generiske produsenter - ofte fra India, Kina eller Europa - kan nå lage den samme virkestoffet, ofte til en brøkdel av prisen.

Den første generiske leverandøren kommer ofte med en prisnedsettelse på 15-20 %. Det er ikke så mye. Men når den andre, tredje og tiende leverandøren kommer inn, skjer det noe ekstremt. I USA har studier vist at prisen på et legemiddel kan falle med 82 % over åtte år. I Storbritannia er det 60 %. I Australia 64 %. I Sveits, der reguleringen er strengere og markedet mindre konkurransedyktig, er nedgangen bare 18 %. Det er ikke tilfeldig. Det er struktur. Det er system. Og det er direkte knyttet til hvor mange som kan selge det samme legemiddelet.

Hvorfor faller prisene så mye?

Det er ikke bare at det er flere selgere. Det er at alle konkurrerer om samme kunde. Apoteket vil selge det billigste. Forsikringsselskapene vil dekke det billigste. Pasientene vil ha det billigste. Og når det er ti generiske varianter av samme tablett, blir prisen ikke bare lav - den blir nesten irrelevant. Et eksempel: Eliquis, et blodfortynnende legemiddel, kostet pasienter 850 dollar per måned før generiske versjoner kom på markedet i 2020. Etter at de kom, var prisen nede på 10 dollar. Det er ikke en feil. Det er standard.

Det er også en teknisk forklaring. Enkle molekyler - som de fleste tabletter - er enkle å kopiere. Det tar 10 måneder å godkjenne en slik generisk variant i USA. Men komplekse legemidler, som biologiske legemidler (biosimilare), tar 24 måneder eller mer. De krever store investeringer i forskning og produksjon. En bioequivalensstudie kan koste mellom 2 og 5 millioner dollar. Det betyr at det tar lenger tid før konkurransen kommer. Og mens det tar tid, holder den opprinnelige produsenten prisen oppe.

Hvordan unngår produsenter prisfall?

Men det er ikke så enkelt. De store farmasøytiske selskapene har lært seg triksene. De bruker det som kalles et patenttråd. Det betyr at de ikke bare søker patent på det aktive stoffet. De søker også patent på små endringer: en ny form, en ny dosering, en ny kapsel, en ny bruksanvisning. Hvert av disse patentene kan legge til flere år med eksklusivitet.

Et eksempel er Humira. Det opprinnelige patentet utløp i 2016. Men AbbVie hadde søkt over 130 sekundære patent. Det betydde at ingen kunne lage en biosimilar før 2023. Da kom Amgen med Amjevita. Så kom 10 flere. Og da, endelig, begynte prisen å falle. Men selv da var det mange pasienter som ikke så prisfallet - fordi selskapene hadde avtaler med forsikringsselskapene som skjulte prisnedsettelsene bak rabatter og tilbakebetalinger. Pasientene betalte fortsatt høye utgifter, selv om selskapene hadde tapt markedet.

Det samme skjer med Ozempic og Wegovy. Selv om det grunnleggende stoffet (semaglutid) har utløpt patent i 2026, har Novo Nordisk registrert 142 patent på ulike formuleringer, doseringer og bruksområder. Det betyr at de kan holde prisen oppe til 2036 - selv om det teknisk sett er et generisk legemiddel.

Hvordan påvirker dette pasienter og helsetjenester?

For pasienter er dette en stor sak. En undersøkelse fra Kaiser Family Foundation viste at 68 % av forsikrede voksne fikk lavere utgifter når generiske versjoner kom på markedet. Men 22 % opplevde at de ikke kunne få tak i de billigere alternativene fordi forsikringen ikke la dem på sin formular. Det betyr at selv om prisen er lav, kan du fortsatt måtte betale mye - hvis du ikke får tilgang.

For helsetjenestene er det enda større. I USA vil generiske og biosimilare legemidler spare 1,7 billioner dollar over de neste ti årene. Men I-MAK, en gruppe som kritiserer patentstrategier, sier at uten reformer, vil disse sparene bli forsinket med gjennomsnittlig 4,2 år per legemiddel - bare fordi selskapene bruker patenttråder.

I Europa er det litt annerledes. Her bruker landene referanseprissystemer. Det betyr at hvis et legemiddel har en generisk variant, så settes prisen på alle varianter til samme nivå. Det gjør prisfallet mer jevnt, men ikke så dramatisk som i USA. Men det er også mer forutsigbart. Pasienter vet hva de skal betale. Apotekene vet hva de kan selge for.

Hva skjer i fremtiden?

Regulatorer begynner å reagere. I USA har USPTO (patentmyndigheten) startet reformer for å hindre patenttråder. I Europa har EU-kommisjonen foreslått begrensninger på supplerende beskyttelsesserier. FDA godkjente 870 generiske legemidler i 2023 - 12 % mer enn i 2022. Og de fokuserer nå spesielt på de komplekse - de som tidligere har vært for vanskelige å kopiere.

Men det er en kamp. De store selskapene har 70 % av sin inntekt fra et legemiddel etter patentutløpet - ikke før. De har bygget hele økonomien sin på å forlenge eksklusiviteten. Og de har råd til å kjøpe politikere, advokater og vitenskapelige studier for å støtte sin sak.

Det eneste som virkelig gjør forskjell, er konkurransen. Når det er ti leverandører av et legemiddel, er det ingen som kan holde prisen oppe. Når det bare er én, er det ingen konkurransedyktig pris. Det er enkelt. Det er økonomi. Og det er det som skjer hver gang et patent utløper.